Gjesteinnlegg: Snakk med noen før det er for sent!


Dette er et gjesteinnlegg av en venninne som ønsker å være anonym. Jeg håper hennes erfaringer og refleksjoner rundt opp- og nedturer i parforholdet kan være til nytte for flere der ute.

Når er det for sent å få hjelp i ekteskapet? Jeg vil heller spørre: Når er det for tidlig?

DSC_0057

Min mann og jeg har vært gift i litt over 4 år, vi har et enda lenger samboerskap bak oss, og vi har ingen barn (enda). I fjor sommer gikk det som det kan gå med mange ekteskap – tanken på å gå fra hverandre ble veldig aktuell.

Men hvorfor det?

Det var flere grunner til dette; ting som hadde bygget seg oppover lang tid, irritasjon over ting han ikke gjorde som han burde, ting jeg gjorde, eller ikke gjorde, som var irriterende, ingen fellesinteresser, vi gjorde ingenting sammen lenger, vi satt på hver vår kant og holdt på med hver våre ting. Vi hadde blitt “room mates,” noen som bare delte en bolig og ikke et liv.

Vi kranglet heller sjeldent, ingen av oss hadde lyst til det og ga oss ofte når det var ting vi var uenig i og var heller sure, oppgitt eller irritert istedet på hver vår kant. Og det hjelper heller ikke.

Og sånn kan det gå når man bor sammen og ikke kommuniserer skikkelig. Det er i alle fall en av grunnene jeg har kommet frem til nå.

Hvordan alt dette hadde blitt med barn i tillegg vil jeg helst ikke tenke på.

Hva gjør man så?

For mange går det så langt at det ikke finnes en vei tilbake. Har man barn må man forsøke å gå til veiledning, men har forholdet gått utfor stupet kan det ofte være vanskelig, eller umulig, å klatre opp igjen.

Jeg hadde begynt å tenke tanken på å foreslå parterapi eller lignende til min mann, men turde ikke ta det opp. Hva om han ikke forsto hvor ille jeg syntes det var? Hva om han egentlig syntes at alt var helt OK, at det ikke var noe spesielt galt med forholdt? Hva ville han si om jeg spurte om vi ikke skulle gå til terapi? Ville han da bare gått på dagen? Blitt sur?

Jeg lot det derfor være, og lot ting bare fortsette i den samme tralten. Jeg husker kvelden det føltes som om det var “make or brake”, jeg kunne ha flyttet ut den dagen. Men så kom det som trolig var det som reddet hele ekteskapet – HAN spurte meg om vi ikke burde gå til ekteskapsrådgivning eller noe… Akkurat det jeg hadde tenkt på for noen måneder siden!

Det er nå over ett år siden denne kvelden. Vi begynte å gå til Familievernkontoret Christiania Torv i Oslo sentrum, som bydelen vi bor i Oslo sogner til. Og dette er et gratistilbud i bydelene. Her fikk vi timer med en dame som viste seg å vite hva hun drev med. Om hun er psykolog, terapeut, sosiolog eller lignende vet jeg ikke, men hun fikk oss til å snakke sammen, forstå hverandre bedre, sette krav til hverandre og forstå den andres forventninger. Vi fikk oppgaver å gjøre hjemme og teknikker å bruke i dagliglivet.

Og det har fungert.

Illustrasjonsfoto av tanakawho

Illustrasjonsfoto av tanakawho (Flickr)

Vi har gått til samtaler hos “vår” dame på familievernkontoret i litt over et år nå. Sesjonene var først ganske hyppige, med ca. 4 ukers mellomrom, men med lenger og lenger tid mellom hver time etterhvert. Og selv om vi nå har kommet veldig godt på vei, kanskje nesten i mål, så blir vi fremdeles fulgt opp og har muligheten til å komme flere ganger. Dette vil vi benytte oss av i alle fall en liten stund til.

En ting jeg sitter igjen med etter alle sesjonene våre er dette: Det er ikke sikkert at den andre parten vet hva det er du forventer.

Hva som menes med dette er at vi ikke alltid er så flinke til å si og forklare hva en ting betyr for en selv. Man kan irritere seg over at den andre ikke gjør slik og slik, krangle om det, kjefte, o.l. men om den andre ikke forstår hvorfor man må gjøre akkurat dette du maser om så kan det være grunnen til at det ikke blir gjort.

Noe av det vi da lærte, og som vi praktiserer i dag, er å si: “Jeg ville satt pris på om du gjorde slik og slik, fordi jeg synes det er viktig fordi slik og slik, og jeg ville satt veldig pris på det, etc.” Gjør det mer personlig og sett det i kontekst. Når man ordlegger seg slik blir det også naturlig å tenke litt over hva man sier før man sier det, og sinnet eller irritasjonen som kanskje bygget seg opp får tid til å roe seg litt.

Så tilbake til spørsmålet mitt innledningsvis: Når er det for tidlig å be om hjelp i ekteskapet/samboerskapet?

Jeg tror flere av oss hadde hatt godt av å be om litt hjelp mye tidligere enn det vi gjør, eller ikke gjør. Jeg tror mange av oss i dag kjenner til folk som ved et forestående samlivsbrudd har gått til ekteskapsrådgivning eller samlivsterapi, med den erkjennelsen at det var alt for sent. Skaden var allerede skjedd uten mulighet til å redde det.

Vi var heldige, vi ba om hjelp før det var for sent å redde det vi hadde hatt sammen tidligere. Men jeg skulle ønske vi hadde gjort det mye tidligere.

Hvor lenge skal du vente?
Jeg tror alle i et forhold kan ha godt av en samtale med en ekstern tredjeperson. Kall det en NAF-test for forholdet, en helsesjekk. Man får et forum man kan ta opp ting som liksom aldri passer å ta opp ellers. Men det kan være vanskelig å foreslå det for den andre parten – hva om de tar det negativt? At du tror det er noe feil med forholdet?

Da kan du jo henvise til dette blogginnlegget og si at det er bedre å være føre vâr. Og forhåpentligvis kan man bare få det enda bedre.

Hvorfor anonym?
Jeg har valgt å publisere dette blogginnlegget anonymt som et gjesteinnlegg på denne bloggen. Dette er ikke fordi jeg er flau over at vi sleit som vi gjorde inntil i fjor, eller at vi har gått på familievernkontoret. Det er av den enkle grunn at jeg ikke føler et veldig stort behov for at alle skal vite at vi hadde det slik, i alle fall ikke enda. Men jeg ville gjerne dele mine erfaringer i håp om at andre, om enn bare ett annet par, ikke går i den samme fella som oss og venter for lenge.

Lykke til videre.

About jensottar

Jobber som segmentanalytiker i Storebrand ASA. Har bakgrunn fra markedanalyseinstituttet Ipsos MMI (tidl. Synovate). Privat i sosiale medier, også i faglige diskusjoner. Musikk, sykkel, markedsanalyse, media, scifi, tech, t-skjorter og sko. Android. Står bak @DagensSko på Twitter og Facebook.
This entry was posted in Gjesteinnlegg, Livet, Lunchprat and tagged , , , , . Bookmark the permalink.

2 Responses to Gjesteinnlegg: Snakk med noen før det er for sent!

  1. Christiane says:

    Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du beskriver, vi gikk i parterapi da samboern min foreslo det. De hjalp oss mer en jeg noen gang kan ane og jeg er 1000 ganger takknemelig ovenfor psykologene, de var et par, noe jeg syns var veldig fint også.😉 Det er fint å se andre ta det opp på en fin og sakelig måte! Lykke til videre i ditt forhold, jeg heier på dere!

    • jensottar says:

      Takk for kommentar – min anonyme venninne svarer følgende:

      Takk takk. Tanken min med dette innlegget var akkurat det å oppfordre til å få hjelp. Det kan jo være vanskelig å ta dette opp med den andre parten, for da sier man jo at man faktisk har problemer. Hvordan vil den andre reagere? Men som du også har opplevd er det jo veldig mye å få ut av det. Vi får det bare bedre og bedre, så jeg sier til flere at de bør vurdere å gå til terapi/samtale selv om man ikke sliter veldig – man kan jo hindre noe som evt. kan komme i fremtiden…”

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s