Helten: “Jeg er på et hemmelig oppdrag jeg ikke kan si noe om.”

Kompisen/dama/eksen/mora til helten: “Jeg kan ikke hjelpe deg hvis du ikke forteller meg hva du trenger!”

Helten: “Slemmingene er rett i hælene på meg. Hvis jeg ikke forteller deg noe, har de heller ingen grunn til å skade deg.”

Helten går.

Slemmingene: “Fortell oss hva helten vet!”

Kompisen/dama/eksen/mora til helten: “Han fortalte meg ingenting. Jeg vet ikke noe, jeg sverger!”

Det er her jeg tenker “hva i helvete er oddsen for at skurkene aksepterer det svaret?” og går sin vei, glade og fornøyde? Det er jo opplagt at de vil anta at vår uskyldige tredjepart lyver, for å beskytte helten!

Slemmingene: “Du lyver! Nå skal vi torturere deg til du forteller oss alt du vet!”

Slemmingene torturerer kompisen/dama/eksen/mora til helten. Lenge.

Slemmingene: “Sånn, nå forteller du oss alt du vet!”

Kompisen/dama/eksen/mora til helten: “Snufs. Jeg vet jo ingenting! Han sa at hvis han ikke fortalte meg noe, ville dere ikke ha noen grunn til å skade meg!”

Slemmingene: “Faen! H*n vet jo ingenting. Men siden h*n nå vet hvem vi er, må vi drepe ham/henne!”

Kompisen/dama/eksen/mora til helten: “Neeeeeeeee…..”

Kompisen/dama/eksen/mora til helten dør.

I ni av ti tilfeller skjer dette. Det ender kanskje ikke alltid med at den uskyldige tredjeparten dør, det hender at h*n blir reddet også, men aldri før h*n har blitt torturert, eller i alle fall jult kraftig opp.

Hva er så konklusjonen? Min påstand er: Helten nekter ikke å fortelle kompisen/dama/eksen/moren sin om oppdraget av hensyn til deres sikkerhet, men for å redde sitt eget skinn!

Hadde h*n brydd seg om den uskyldige tredjeparten hadde h*n fortalt alt, slik at sistnevnte faktisk kunne fortalt alt videre til slemmingene, og dermed sluppet å bli torturert! Jævla egoist!

Moralen er: Har du en venn/kjæreste/eks/sønn som er hemmelig agent eller spion? Sørg for at h*n forteller deg så mye at du kan plapre slemmingene tar deg til fange. Så slipper du å bli torturert. Og drept.

Jeg bare nevner det.

Du trenger: 1 stk rå oksetunge (veier som regel mellom 1,5 og 2 kg), en stor kg, masse kaldt vann og rikelig med tid.

Slik gjør du:

1: Vask hendene med varmt vann og såpe. Dette må du alltid gjøre når du skal lage mat, selv om du bare lager til deg selv.

2: Åpne pakken og hell av væsken (blod og gørr).

3: Kok opp rikelig med vann i en stor kjele. Vannet skal akkurat begynne å koke. Skru ned varmen, slik at vannet holder 85-90 grader (rett under koketemperatur).

4: Ha i tungen. Den vil synke til bunns i kjelen.

5: La tungen trekke i 2,5-3 timer, til den holder en innvendig temperatur på ca 75 grader (hvis du bruker steketermometer altså). Underveis vil tungen flyte opp til overflaten av kjelen. Bruk gjerne lokk helt eller delvis, slik at vannet ikke damper bort. Kokt oksetunge er så avgjort ikke hurtigmat!

6: Indikatorer på at tungen er ferdig: Skinnet strekkes og løsner (bruk en gaffel eller kniv – hvis skinnet ikke slipper må tungen koke lengre). En stekepinne eller strikkepinne kan stikkes gjennom tungen omtrent uten motstand.

7: Ta tungen ut av kjelen. Snitt opp huden på undersiden av tungespissen og flå av skinnet. Skinnet er matt rosa, mens tungen skal være friskt mørkerosa under skinnet.

8: La tungen avkjøles på benken, hvis du ikke er en av dem som foretrekker den varm. Det er definitivt ikke jeg.

Tungen er nå klar til spising. Selv synes jeg den er best når den får et døgn i kjøleskapet først – da får kjøttet satt seg litt, og den karakteristiske konsistensen og smaken kommer til sin rett.

Kokt oksetunge kan fint deles og fryses ved behov. I min husstand er det bare jeg som liker denne delikatessen, og 1,8 kg tunge blir litt mye å fortære selv for meg. Derfor deler jeg den i to og fryser halvparten. Nam!

Vel bekomme og riktig god kulinarisk jul!

Når er det for sent å få hjelp i ekteskapet? Jeg vil heller spørre: Når er det for tidlig?

Min mann og jeg har vært gift i litt over 4 år, vi har et enda lenger samboerskap bak oss, og vi har ingen barn (enda). I fjor sommer gikk det som det kan gå med mange ekteskap – tanken på å gå fra hverandre ble veldig aktuell.

Men hvorfor det?

Det var flere grunner til dette; ting som hadde bygget seg oppover lang tid, irritasjon over ting han ikke gjorde som han burde, ting jeg gjorde, eller ikke gjorde, som var irriterende, ingen fellesinteresser, vi gjorde ingenting sammen lenger, vi satt på hver vår kant og holdt på med hver våre ting. Vi hadde blitt “room mates,” noen som bare delte en bolig og ikke et liv.

Vi kranglet heller sjeldent, ingen av oss hadde lyst til det og ga oss ofte når det var ting vi var uenig i og var heller sure, oppgitt eller irritert istedet på hver vår kant. Og det hjelper heller ikke.

Og sånn kan det gå når man bor sammen og ikke kommuniserer skikkelig. Det er i alle fall en av grunnene jeg har kommet frem til nå.

Hvordan alt dette hadde blitt med barn i tillegg vil jeg helst ikke tenke på.

Hva gjør man så?

For mange går det så langt at det ikke finnes en vei tilbake. Har man barn må man forsøke å gå til veiledning, men har forholdet gått utfor stupet kan det ofte være vanskelig, eller umulig, å klatre opp igjen.

Jeg hadde begynt å tenke tanken på å foreslå parterapi eller lignende til min mann, men turde ikke ta det opp. Hva om han ikke forsto hvor ille jeg syntes det var? Hva om han egentlig syntes at alt var helt OK, at det ikke var noe spesielt galt med forholdt? Hva ville han si om jeg spurte om vi ikke skulle gå til terapi? Ville han da bare gått på dagen? Blitt sur?

Jeg lot det derfor være, og lot ting bare fortsette i den samme tralten. Jeg husker kvelden det føltes som om det var “make or brake”, jeg kunne ha flyttet ut den dagen. Men så kom det som trolig var det som reddet hele ekteskapet – HAN spurte meg om vi ikke burde gå til ekteskapsrådgivning eller noe… Akkurat det jeg hadde tenkt på for noen måneder siden!

Det er nå over ett år siden denne kvelden. Vi begynte å gå til Familievernkontoret Christiania Torv i Oslo sentrum, som bydelen vi bor i Oslo sogner til. Og dette er et gratistilbud i bydelene. Her fikk vi timer med en dame som viste seg å vite hva hun drev med. Om hun er psykolog, terapeut, sosiolog eller lignende vet jeg ikke, men hun fikk oss til å snakke sammen, forstå hverandre bedre, sette krav til hverandre og forstå den andres forventninger. Vi fikk oppgaver å gjøre hjemme og teknikker å bruke i dagliglivet.

Og det har fungert.

Illustrasjonsfoto av tanakawho (Flickr)

Vi har gått til samtaler hos “vår” dame på familievernkontoret i litt over et år nå. Sesjonene var først ganske hyppige, med ca. 4 ukers mellomrom, men med lenger og lenger tid mellom hver time etterhvert. Og selv om vi nå har kommet veldig godt på vei, kanskje nesten i mål, så blir vi fremdeles fulgt opp og har muligheten til å komme flere ganger. Dette vil vi benytte oss av i alle fall en liten stund til.

En ting jeg sitter igjen med etter alle sesjonene våre er dette: Det er ikke sikkert at den andre parten vet hva det er du forventer.

Hva som menes med dette er at vi ikke alltid er så flinke til å si og forklare hva en ting betyr for en selv. Man kan irritere seg over at den andre ikke gjør slik og slik, krangle om det, kjefte, o.l. men om den andre ikke forstår hvorfor man må gjøre akkurat dette du maser om så kan det være grunnen til at det ikke blir gjort.

Noe av det vi da lærte, og som vi praktiserer i dag, er å si: “Jeg ville satt pris på om du gjorde slik og slik, fordi jeg synes det er viktig fordi slik og slik, og jeg ville satt veldig pris på det, etc.” Gjør det mer personlig og sett det i kontekst. Når man ordlegger seg slik blir det også naturlig å tenke litt over hva man sier før man sier det, og sinnet eller irritasjonen som kanskje bygget seg opp får tid til å roe seg litt.

Så tilbake til spørsmålet mitt innledningsvis: Når er det for tidlig å be om hjelp i ekteskapet/samboerskapet?

Jeg tror flere av oss hadde hatt godt av å be om litt hjelp mye tidligere enn det vi gjør, eller ikke gjør. Jeg tror mange av oss i dag kjenner til folk som ved et forestående samlivsbrudd har gått til ekteskapsrådgivning eller samlivsterapi, med den erkjennelsen at det var alt for sent. Skaden var allerede skjedd uten mulighet til å redde det.

Vi var heldige, vi ba om hjelp før det var for sent å redde det vi hadde hatt sammen tidligere. Men jeg skulle ønske vi hadde gjort det mye tidligere.

Hvor lenge skal du vente?
Jeg tror alle i et forhold kan ha godt av en samtale med en ekstern tredjeperson. Kall det en NAF-test for forholdet, en helsesjekk. Man får et forum man kan ta opp ting som liksom aldri passer å ta opp ellers. Men det kan være vanskelig å foreslå det for den andre parten – hva om de tar det negativt? At du tror det er noe feil med forholdet?

Da kan du jo henvise til dette blogginnlegget og si at det er bedre å være føre vâr. Og forhåpentligvis kan man bare få det enda bedre.

Hvorfor anonym?
Jeg har valgt å publisere dette blogginnlegget anonymt som et gjesteinnlegg på denne bloggen. Dette er ikke fordi jeg er flau over at vi sleit som vi gjorde inntil i fjor, eller at vi har gått på familievernkontoret. Det er av den enkle grunn at jeg ikke føler et veldig stort behov for at alle skal vite at vi hadde det slik, i alle fall ikke enda. Men jeg ville gjerne dele mine erfaringer i håp om at andre, om enn bare ett annet par, ikke går i den samme fella som oss og venter for lenge.

Lykke til videre.

Du trenger:

• En mobilkran (en sånn kjørende heisekran med hydraulisk arm)
• Et stk ultrasolid grunnmur
• X antall betongblokker
• 2 stk tårnelementer (6 m høye)
• 1 stk arm, inkl. balansevekt
• 1 stk hytte
• 1 stk spir med avstiver for arm
• 1 stk hydraulisk løfteelement
• X antall små tårnelementer

Sånn, da er du klar til å bygge deg din første tårnkran.

1. Støp grunnmur. Denne må være utrolig solid, siden kranen skal være i stand til å løfte ganske mange tonn uten å velte.
2. Bruk mobilkranen til å løfte på plass det første tårnelementet. Husk å skru boltene ordentlig fast.
3. Løft på plass det andre 6 meters tårneelementet. Skru ordenlig fast.
4. Bruk mobilkranen til å løfte på plass det hydrauliske løfteelementet, og monter dette utenpå tårnet.
5. Løft deretter på hytte, arm og spir. Du kan nå kvitte deg med mobilkranen, resten av tårnkrana monterer seg selv.
6. Ved bruk av den nå litt stutte tårnkrana, løft på plass et stk lite tårnelement, og gjør klar et nytt.
7. Løft toppdelen av kranen ved hjelp av det hydrauliske løfteelementet. Sett inn det ventende tårnelementet, og skru skikkelig fast.
8. Gjenta trinn 6, til du ikke har flere små tårnelementer igjen.
9. Du har nå en fiks ferdig tårnkran.

Foto: Colin Whitaker (http://www.flickr.com/people/colinwhittaker/)

Lykke til!

Narniastemning på Siggerud i kveld

“…“I can always get back if anything goes wrong,” thought Lucy. She began to walk forward, crunch-crunch over the snow and through the wood toward the other light. In about ten minutes she reached it and found it was a lamp-post. As she stood looking at it, wondering why there was a lamp-post in the middle of a wood and wondering what to do next, she heard a pitter patter of feet coming toward her. And soon after that a very strange person stepped out from among the trees into the light of the lamp-post. He was only a little taller than Lucy herself and he carried over his head an umbrella, white with snow. From the waist upward he was like a man, but his legs were shaped like a goat’s (the hair on them was glossy black) and instead of feet he had goat’s hoofs.” 

~The Lion, the Witch and the Wardrobe, C.S. Lewis (1950).

Vi starter langs svenskegrensa, der @PolitiOstfldOPS er så omtenksomme å opplyse om den skaddes sivilstatus (singel). Praktisk for kontaktsøkende med voldsomt omsorgsbehov.

Litt lenger nord i landet, på Romerike, er vinningskriminalitet og mopedkjøring i (mistenkt) ruset tilstand som gjelder. Kanskje ikke det mest spennende politistoffet.

Heldigvis har Romerike politidistrikt, i likhet med storbynaboene i Oslo, også tørrkokte kjeler:

Litt lenger vest i landet, nærmere bestemt i Buskerud, er det heldigvis litt mer action. Søndre Buskerud OPS etterlyser en stjålet 4-hjuls elektrisk rullestol (!!!). Det har dessuten vært drama på Bowling1 i Drammen, så det kan tyde på at bowlingmiljøet også har sin andel dårlige tapere.

Hos naboene i Nordre Buskerud politidistrikt er det andre saker som står i fokus. Hvis noen har sett en savnet ku er det bare å ta kontakt!

Hønefosspolitiet kunne dessuten kanskje trengt litt hjelp av Tore på sporet –  savner du kontantene dine? Svar korrekt på spørsmål om valuta, valør, beløp og sted for gjenforening!

Politiet i Hordaland har sin andel av personer som stikker av fra politiet. De vinningskriminelle i distriktet er dessuten sultne.

Norges roligste politidistrikt er sannsynligvis Nordmøre og Romsdal, som rapporter om intet nytt på nordvestfronten:

Politiet i Sør-Trøndelag har hendene fulle med å stoppe vinglete øvelseskjørere. De har min fulle forståelse.

Politiet i Nord-Trøndelag har derimot alvorlige saker å jobbe med (seriøst). Ordentlige politisaker er derimot lite saftig lesestoff, så jeg kårer herved @politiNTrondops til den kjedeligste av operasjonssentraltwitterkontoene. Dette er en anmodning til dere nord-trøndere: Tørrkok flere kjeler og jag flere katter opp i trærne!

Til slutt tar vi med oss at de mest hardbarket kriminelle i Norge nok holder til  på Vingnes i Gudbrandsdalen politidistrikt. Eller kanskje ikke. Uansett, dette er ikke bare barnemat. Man kunne være fristet til å tenke at dette var en innsidejobb, men det er vel kanskje usannsynlig at barna i barnehagen er i stad til å bryte opp en verandadør.

Jeg tør pokker ikke å la nevøen min, som i skrivende stund er drøyt 6 uker gammel, vokse opp i et så belastet område!

Er du interessert i å lese flere tweets fra politiets operasjonssentraler rundt omkring i Norge? Da kan du jo abonnere på denne listen. Takk for seg.

Kjære matprodusenter og tilbydere av mat (og muligens Forbrukerrådet og Mattilsynet).

Over lenger tid har jeg gått og undret meg over bruken av ordet “hjemmelaget” som dere insisterer på å trykke på annethvert nytt produkt. Jeg skjønner jo forsåvidt hvorfor dere gjør det – trenden de siste årene er jo nettopp at alt skal være laget som farmor laget det i gamle dager, fra bunnen av og uten halvfabrikata. Eivind Hellstrøm, Gordon Ramsay, Jamie Oliver og Nigella Lawson (nam!) er vår tids popidoler, og man kan knapt invitere gjester hjem til seg uten at det forventes at det diskes opp med både 3, 4 og 5 retters middager. Hverdagsgourmetmat er blitt regelen, snarere enn unntaket, så jeg forstår godt markedsføringsverdien i å lansere produkter som “hjemmelaget”.

Men finnes det ikke bedre begreper å bruke enn nettopp klisjeen “hjemmelaget”? Smak litt på ordet (pun intended), og tenk litt på følgende casi:

Case nr 1: “Grandiosa vår hjemmelagde”

Stabburet Grandiosa vår hjemmelagde

Kjære Stabburet: “Vår  hjemmelagde”? Hvem er den laget hjemme hos? Hvis man ser bort i fra at pizzaen smaker bæsj skikkelig vondt (min mening), og at min farmor, som lager det meste hjemme neppe ville vært bekjent å servere en så dårlig  hjemmelaget pizza, så vil jeg veldig gjerne vite hvem som bor på Stabburetfabrikken. Bor det noen på Stabburetfabrikken? Jeg tviler. Burde ikke nettopp det være et minstekrav for at noe skal kunne kalles hjemmelaget? At noen bor der maten lages? Er det slik at alle Stabburetansatte lager et antall Grandiosa vår hjemmelagde hjemme på sitt eget kjøkken hver kveld, fryser dem ned over natten og tar med pizzaene på jobb dagen etter for pakking og distribusjon? Jeg tviler. Og dersom det er slik, hvordan sikrer man at hygienekravene til matprodusentene overholdes mht. produksjon, pakking, oppbevaring og frakt?

Eller er det kanskje slik at alle som jobber på Stabburetfabrikken er gjestearbeidere som bor på hybler i fabrikklokalene, slik at fabrikken faktisk (på en måte) er deres hjem? Hvis det er tilfelle så trekker jeg selvsagt innsigelsene mine tilbake her og nå. Men igjen, jeg er skeptisk.

En tredje mulighet, som med litt godvilje kan tilfredsstille et minimumskrav om at hjemmelagde produkter faktisk er laget hjemme hos noen, er dersom det i fabrikklokalene er en god, gammeldags vaktmesterbolig – en bolig som er en del av samme bygningsmasse som produksjonslokalene, slik at man kan strekke definisjonen av “hjemme”.

Forresten gjelder dette også Noras hjemmelagde syltetøy, saft og diverse, ikke bare Grandiosa. Selv om Nora hjemmelaget kirsebærsyltetøy faktisk er ganske godt, og til og med smaker nesten som hjemmelaget.

Case nr 2: “Kokkens hjemmelagde kjøttkaker”

Illustrasjonsfoto

Veldig mange restauranter, vertshus, kroer og øvrige spisesteder reklamerer med hjemmelagde retter, det være kjøttkaker, fiskekaker, saus, fiskesuppe eller pizza. Det har jeg faktisk litt lettere for å svelge (pun intended). Mange kokker og folk som driver egne spisesteder, særlig små vertshus, gatekjøkken og restauranter, legger så mye tid og krefter i arbeidsplassen sin, at det nesten må kunne karakteriseres som et slags hjem. Dermed blir “hjemmelaget” til en viss grad dekkende. Mange kroverter og restaurantinnehavere har dessuten samlokalisert bosted og spisested, og dermed blir jo all maten de lager per definisjon hjemmelaget.

På den annen side har jeg ofte følelsen av at mange veikroer og gatekjøkken egentlig ikke lager den såkalt hjemmelagde maten selv, men snarere tilbyr halvfabrikata og industriell vare med påklistret merkelappen “hjemmelaget” til oss sultne besøkende. Og da blir det faktisk dobbelt villedende markedsføring – ikke er maten laget hjemme hos kokken (i beste fall tilberedt), ei heller er den laget hjemme hos noen på Stabburetfabrikken (siden vi vel må anta at det ikke bor noen der).

…men “hjemmelaget” beskriver en kvalitet, ikke en produksjonsprosess.

I en artikkel på Side2 fra 2011, forklarer Stabburet at “hjemmelaget” beskriver

“kvaliteten på enkelte av våre produkter. Innenfor pizza er hjemmelaget også en egen sjanger. En hjemmelaget pizzakvalitet er firkantet, har tykk bunn og mye fyll. For oss sier ordet “Hjemmelaget” først og fremst noe om smaken og folks forventninger til smak, og ikke selve produksjonsprosessen”.

Dette har de også fått Mattilsynet med seg på, som har konkludert med at dette ikke er villedende markedsføring:

“Generelt kan vage uttrykk brukes innenfor rammen av det som ikke er direkte villedende. Vi antar at de færreste forbrukere vil tro at for eksempel en bakervare som selges med påstanden «hjemmebakt» er stekt i en vanlig stekeovn i et hjemmekjøkken.”

For meg så er dette uansett problematisk. Selv om jeg i nøden kan strekke meg til at hjemmelaget beskriver en kvalitet, og ikke en produksjonsprosess, så forventer jeg at hjemmelaget skal smake hjemmelaget. Og ikke bæsj skikkelig vondt. Der. Jeg sa det. Igjen.

Så kjære matprodusenter og tilbydere av tilberedt mat: Kan dere ikke være originale og markedsføre produktene deres med noe annet og mindre klamt (og direkte løgnaktig) enn “hjemmelaget”? Hjemmelaget industrimat får dere bare til å virke som idioter og slaver av dårlige reklame- og kommunikasjonsrådgivere, for å ikke snakke om direkte løgnaktige.  Min kritikk er ikke ondsinnet, jeg vil dere bare godt. Jeg – og flere jeg kjenner – hjelper gjerne til med den kreative navneprosessen. Min kontaktinfo finner dere et annet sted på denne bloggen. Jeg bare nevner det, og ser frem til å høre fra dere.

Takk for meg.

Mvh
Jens Ottar Stærkebye
Konsument

Hvis du har sett på TV-serien “The Big Bang Theory”, vil helt sikkert kjenne igjen denne dingsen. Det er en klesbretter, akkurat en slik som Sheldon Cooper har. Og nå er den min. Den kan brukes til å brette t-skjorter, langermete skjorter, gensre, tynne jakker og til og med bukser. Resultatet blir plagg med perfekte tellekanter, minst like bra som når de er nyinnkjøpte fra butikkhylla.

Dessverre funker den ikke så veldig bra til undertøy, sokker, lakner og andre plagg med litt odd størrelse og fasong, men det gjør jo ingenting. Denne vidunderlige saken kostet meg bare en liten hundrelapp (kr 99,-) i nettbutikken Coolstuff.no, pluss 39 kroner i frakt via Posten.

Hørte jeg årets heteste julegavetips? Hell yeah!

Så nå gleder jeg meg faktisk til å brette klær i fremtiden. Forutsatt at de passer i klesbretteren min, vel og merke.

De som kjenner meg vet at jeg nylig har gjennomgått et brudd av den stygge typen. Vi snakker ikke om vold eller lignende, men måten jeg ble dumpet på gjør at det visstnok kvalifiserer for å bli kalt ‘stygt’ likevel. Veldig stygt. Men det går greit. Av og til slenger livet en murstein i trynet på deg helt uten at du fikk noen advarsel om at den kom, og man kan liksom ikke gjøre noe annet enn å tørke blod, lappe sammen, og gå videre. Så det gjorde jeg. Det gjør jeg, og nå blir jeg altså invitert på PREPkurs.

At jeg i det hele tatt fikk en invitasjon til dette kurset taler vel for at det muligens er en masseutsendelse, siden jeg er voldsomt singel og ikke akkurat i behov av noe slikt. Og selv om vedkommende som inviterte meg helt klart kunne gjort en bedre jobb med tanke på å treffe rett målgruppe, var det ingen krise. Det som derimot ikke var fullt så greit var at da jeg så nærmere på det, viste det seg at jeg kjenner den mannlige instruktøren godt. Litt for godt, og de årvåkne av dere har sikkert allerede gjettet på at det selvfølgelig er snakk om eksen min. Min eks, som ikke evnet å kommunisere med meg i forholdet, og avsluttet det brått og plutselig, skal nå altså holde PREPkurs for par. Jeg klarer liksom ikke å si det uten at sarkasmen ligger tykt utenpå, for jeg blir litt provosert av det.

Ok. Jeg blir veldig provosert, og nå nærmer vi oss det som er mitt poeng.  Per i dag tilbys det utallige mengder av kurs og seminarer som skal bidra til at du får et bedre liv, alene eller sammen med partner.  Gode og dårlige, billige og dyre. Noen av dem holdes av erfarne og høyt utdannede personer med faglig tyngde, andre av folk som knapt har gjort ferdig videregående skole, og som på tross av at de aldri har jobbet i feltet, har gitt seg selv en kul tittel fordi de har skjønt at det er penger å hente. Så bør det ikke være en eller annen form for kvalitetssikring av slike kursholdere, eller skal hvem som helst kunne ta seg en ubeskyttet tittel, og melke den for alt det er verdt?

Og for å ta dette konkrete eksempelet. Når man skal holde et samlivsforbyggende kurs, bør det ikke være et minimumskrav at man har nådd en viss alder? At man har erfaring fra minst et forhold som har vart over noe tid? Eller at man evner å kommunisere med sin egen partner? Nei? Er jeg bare en bitter og sur eks nå?

Kanskje er jeg det akkurat i dette tilfellet. Jeg liker å tro at jeg ikke er det, men når jeg har bekjente som vurderer å melde seg på noe de automatisk antar er kvalitet fordi Modum bad er indirekte involvert, så må jeg si noe. Nå skal det selvfølgelig tas høyde for at eksen muligens har sett lyset den siste tiden, eller at han kanskje er så god på teori at han ikke trenger å få det til i praksis for å kunne lære det bort med suksess.  Jeg syns bare at det er et godt eksempel på hvor viktig det er at man ikke sluker alt som tilbys rått, og at man bør ta seg tid til å undersøke litt dersom man har tenkt til å bruke penger på det. Nemlig.

“Hvordan skal du sikre at dine lokaler blir rene, og hva er rent nok?”

Slik innleder Standard Norge informasjonsteksten i salgsbrosjyren for standarden NS-INSTA 800 Rengjøringskvalitet – System for for å fastsette og bedømme rengjøringskvalitet. Som jeg har slått kloa i fordi jeg kjenner noen som jobber der. Yay me!

NS-INSTA 800 Rengjøringskvalitet. System for å fastsette og bedømme rengjøringskvalitet. (c) Standard Norge.

Aller først, hva er og gjør egentlig Standard Norge? Det besvarer vi enkelt ved å copy-paste litt fra nettsidene dere (for så lat er jeg faktisk):

“Standard Norge har ansvar for standardiseringsoppgaver på alle områder unntatt elektro og post- og telestandardisering. Standard Norge har enerett på å fastsette og utgi Norsk Standard, og er det norske medlemmet i CEN og ISO.

Vi er sertifisert for leveranse av følgende tjenester: “Standard Norge skal utvikle og fastsette standarder og standardprodukter til nytte og økt verdiskapning for samfunnet, den enkelte virksomhet og den alminnelige borger”“

Så. Der har dere det. Så over til godsakene, NS-INSTA 800. Hva står det i den? Hva kan den brukes til? Trenger du den?

Hva står det i den?
Standarden beskriver et system for å fastsette ønsket kvalitet på rengjøringen (5 kvalitetsnivåer er beskrevet i systemet, pluss nivå 0 for “ingen krav”). I svært grove trekk innebærer de ulike nivåene antall foreseelser (“Tillatt mengde urenheter”) som er tillatt ved stikkprøvekontroll, på hhv. vanskelig og lett tilgjengelige steder (også nøye definert i standarden), i rom/lokaler av ulik størrelse. I standarden finner du også samsvarserklæring, beskrivelser av anbefalinger for kontroll, måling med instrumenter, samt skjema for kvalitetsprofiler, bedømmelsesskjema og rapporteringsskjema for kontroll av rengjøringskvalitet.

Hva kan den brukes til?
I følge Standard Norge kan standarden brukes “i alle lokaler der det i dag utføres et regelmessig renhold som er programmert, metodestyrt og styrt etter tidsforbruk”. Eksempler som nevnes er kontorbygninger, sykehus, skoler, kjøpesentre, fartøy, fly, hoteller og serveringssteder. Standarden er et viktig verktøy både for de som bestiller renholdet og de som utfører renholdet, både med tanke på en klart definert kravspesifikasjon for oppdraget og for kontroll av renholdet.

Trenger jeg denne?
Nei. Som privatperson gjør du nok ikke det, om ikke du har behov for å inngå en veldig spesifisert seksjon vedr. renhold i samboer- eller ekteskapskontrakten din. Og det kan det jo tenkes at du vil om du henter deg dame eller mann fra utlandet. Eller au pair. Ikke vet jeg. Men normale privatpersoner trenger ikke denne standarden. Men leier du eksterne parter til renholdsoppdrag på jevnlig basis kan nok dette være en nyttig standard å ha tilgang til.